Hønemor på tur

Mor-datter-tur til Florida, april 2019 – så fantastisk herlig, så fantastisk godt å være sammen. Morsinstinktet henger så utrolig i, selv etter at datteren min har bodd for seg selv i snart 10 år.
Hvordan er det mulig at båndet er så sterkt fortsatt?
Jeg har kun et barn, det kan være en grunn, så bor jeg alene, det kan også være en grunn, ellers så er det rett og slett sånn vi er skapt – blodsbånd er sterkere enn alt annet bånd. Hun er den nærmeste jeg har og den som betyr mest for meg. Jeg må bare passe meg, så jeg ikke henger på henne som en klegg, hun er jo voksen, har sitt eget liv og står trygt på egne ben.
Vi hadde noen utfordringer under oppvekst og ungdomsperiode. Det var trass, bryting av avtaler, tøying av grenser og til tider frustrert mor. Det må jo til for at et barn skal lære å ta egne avgjørelser, være seg selv og bli selvstendig. Men, det er tøft for hønemor som bare vil bre vingene sine rundt barnet og beskytte mot alle farer. Jeg kommer aldri til å glemme løsrivelsesdagen; synet av henne på trappa utenfor hybelen i Bergen, da hun skulle starte studier og flytte hjemmefra for første gang som 19 åring – og vi foreldre skulle kjøre hjem over fjellet med tom bil. Fy så forferdelig å reise fra henne der, mange tårer og sorg i mammahjertet. Så vanskelig og så viktig å slippe taket.
Turene våre, som vi har hatt så mange av opp i gjennom livet, betyr mye for meg. Kvalitetstid, oss to. Siden jeg ble skilt da hun bare var 3 år, har det vært mye oss to. Balansen mellom å være mor og å være venninne er hårfin. Skal vi dele alt hva som rører seg i livet, eller skal noe holdes utenfor? Ikke lett å vite. Men, jeg tror vi har en fin balanse, i alle fall sett med mine øyne.
Jeg tror vi trives godt med hverandre fordi vi har gjensidig respekt. Vi har satt av kvalitetstid til samvær, opplevelser og prat gjennom livet. Jeg har vært åpen om mine svakheter og frustrasjoner, og vært lydhør for hennes, og det har vært rom for uenigheter. En stor bonus er at vi har mange felles interesser som reiser, natur, familie.
Vår n’te tur er avsluttet, her er noen tilbakeblikk på den: gjensynet på flyplassen etter at hun har studert i Colorado siden januar, smelt, det første vinglasset på terrassen og ivrig prat om alt som har skjedd de siste 3 måneder, lage mat sammen, våkne opp i samme seng, roadtrip til Naples og Key West med henne som kartleser, synet av krokodiller langs veien i Everglades, sykkeltur i gatene Key West, bad i det turkise havet, kjøp av Aloe Vera til solbrent hud, felles gigantisk drink på South Beach i Miami, se på solen som går ned i havet, før så å se henne gå ut av hotelldøren kl 5 på morgenen for retur til Colorado, snufs…
Gleder meg til nye eventyr – jeg er så velsignet heldig som har henne.
Men, jeg må stadig ta meg i nakken – en gang hønemor alltid hønemor… Er det ikke mulig å legge fra seg den egenskapen?
Å være hønemor er først og fremst positivt mener nå jeg. Rollen rommer egenskaper som omsorgsfull, beskyttende, kjærlig, varm, godhjertet, hjelpsom, å ønske den andre vel, å ville vel, en som sørger for at barna har det bra, og at de har det de trenger.
Men, når barna har blitt voksne, er det kanskje ikke alltid like positivt? Jeg tar meg stadig i å gi råd, minner på og tar styringen/regien, og det faller ikke alltid i god jord, og er ei heller bra. Ved å gjøre det, viser jeg jo en mistillit til at datteren min som nå er 28, ikke kan ta disse avgjørelsene selv, etter snart 10 år ute av mitt daglige liv. Og, jeg gjør det ovenfor andre mennesker også, jeg går stadig i samme fella. Jeg vil så inderlig vel, men det blir så feil.
Under psykodramautdannelsen ble jeg så klar over, at rådgivning ikke er bra. Hvordan kan jeg tro, at jeg vet bedre enn den andre personen? Hvordan har jeg mulighet til å sette meg inn i hele personens sammensatte materie som dens historie, opplevelser, følelser, situasjon? Det er rett og slett helt umulig og dermed kan jeg ikke komme med hensiktsmessige råd. Jeg vil tro det er flere som kjenner seg igjen i denne fella?
Det jeg heller kan gjøre, er å stille spørsmål, eller dele av egen erfaring i en lignende situasjon. Hva tenker du om det?
Vel, vi lærer hele livet, og gamle mønstre tar tid å endre. Jeg har i alle fall kommet så langt at jeg selv stort sett skjønner når jeg trår feil, ikke alltid jeg greier å stoppe meg, men jeg blir stadig bedre.