BenteDet gjør jeg fortsatt, tross mye jobbing med meg selv. Jeg går stadig i fella. Men, jeg har blitt mye mer bevisst når disse fargene melder seg. Jeg tar meg selv i det, og stiller meg spørsmål om de hører hjemme der, eller om det er jeg som plasserer de der.
Gjør du det også?
Det kan handle om å dømme, analysere og plassere mennesker i «båser», bare ved et første blikk. Eller du kan få følelsesmessige reaksjoner på mennesker du ikke kjenner så som frykt, sinne, sorg med mer.
Hva er det jeg mener med dette egentlig?
Jo, jeg snakker om det vi kaller projeksjon. En projeksjon er et psykologisk begrep som defineres i store norske leksikon som: «en forsvarsmekanisme eller mestringsstrategi, hvorved en tillegger andre følelser, motiver eller egenskaper en selv har, men som en opplever som uakseptable og derved benekter hos seg selv. Eks. egen fortrengt aggresjon projiseres (overføres) på andre, slik at en opplever dem som truende og blir redd».
Vi kan møte mennesker vi aldri før har møtt, og rett og slett bli redde bare ved å se på dem. Hva er det egentlig som skjer med oss? Hvorfor skjer dette? Som beskrevet over kan det automatisk utløses mekanismer i oss som er en slags beskyttelse og en måte en kan mestre en situasjon på. Personen kan minne oss om en person vi har kjent i livet, en person som kanskje ikke har vært snill mot oss, og gammelt sinne/redsel kan overføres til denne personen som jo er helt uskyldig. Det som utløser kan være mye; så som utseende, væremåte, stemme, lukt, med mer.
Bakenfor hvert menneske er det en historie. Du kan se for deg at det bak hver voksen person står en horde av mennesker som har vært med å påvirke dette menneske gjennom et liv. Noen av disse relasjonene har kanskje vært vanskelig, og det ligger igjen sår. Så lenge en ikke tar tak i disse sårene, så vil de mer eller mindre ubevisst bli liggende å påvirke hvordan vi møter mennesker.
Sånn kan vi også fargelegge våre barn. Har vi selv hatt en barndom hvor det har vært f.eks. lite nærhet og oppmerksomhet fra mor og far, kan vi gå i samme spor og gi barna våre samme type oppvekst, eller vi kan gå i motsatt retning og overøse dem med nærhet, en nærhet som er noe vi selv trenger, men som kanskje blir for mye for barnet. Hvem sine behov blir da dekket?
Det er derfor jeg er så opptatt av dette med å gå i seg selv. Hva ligger og ulmer i min historie, hvilke sår har jeg ikke sett på og forsøkt å hele? Hvordan forholder jeg meg til andre mennesker?
Dette er en stor jobb når en begynner å jobbe med seg selv sent i livet, selvfølgelig alt etter hva slags liv en har hatt. Men, at det samler seg opp noe hos alle gjennom livet, er jeg sikker på. Derfor er det å ta grep så tidlig som mulig i livet, og jevnlig se på sitt indre, så viktig.
Kan projeksjoner også brukes på en selv? Jeg tenker det. Hvordan behandler du deg selv, hvordan snakker du til deg selv når du står i speilet, ikke mestrer en situasjon, blir avvist? Istedenfor å gå i «kjelleren» er det mulig å spørre seg, hvor kommer disse tankene og følelsene fra? Kan de ha blitt overført til meg fra foreldre, lærere, autoriteter m.fl.? Jeg lar temaet stå ubesvart, så kan du reflektere litt over det. Jeg vil skrive mer om dette i en senere blogg.
Ved å forsøke å jobbe vekk projeksjonene blir en selv mer ekte og vi kan møte mennesker, og oss selv på en helt annen og real måte. Det å møte mennesker med et åpent og nysgjerrig sinn, uten å fargelegge personen og dømme ut fra fasaden, er i alle fall et mål for meg. Jeg jobber aktivt med disse utfordringene og blir stadig bedre.
